Du lo av meg siden jeg bare sto der, jeg ler av deg siden du ikke har peiling på en dritt 🙂

Hvor skal jeg starte? Jeg har slitet litt innimellom med litt vond rygg, men til vanlig så har det pleid å gå over av seg selv. Jeg har alltid tenkt at ryggsmerter, det er noe jeg ikke trenger å gå til legen med! For hva kan vel han gjøre? Han kan høre på det jeg har å fortelle, nikke, smile og vise meg sympati, å etter at han gir meg 2 dagers sykmelding så går jeg hjem igjen blid og ppptimistidl å trur at jeg skal bli frisk som en frisk igjen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Tru at jeg skal bli den samme gamle jenta jeg var da jeg var 8 år gammel, som løp rundt og lekte med venner og fylte bleien til lillebroren min med sand da foreldrene våres lot oss gå alene til lekeplassen å jeg skulle liksom holde ett øye med han.

Men nei.. det er ikke så lett.. alt startet for rundt fire dager siden, frem til da så jeg på meg selv som litt “sporty” jeg gikk frem og tilbake til jobb (20 minutter hver vei), jeg gikk ned til byen i stede for å ta trikken selvom at det tok meg rundt 40 minutter en vei. Sannheten for at jeg velger å gå er vell fordi jeg ikke orker mennesker med dårlig ånde nærme meg, eller å måtte gi opp mitt sete for en eldre dame eller mann da jeg egentlig ikke har lyst til å gi det opp. For jeg tok den plassen først! Finneren er vinneren! Å sånn er bare livet.

Det var i går alt skjedde.

Jeg var på vei til jobb som vanlig, jeg tok livet med ro. Gikk ut av døren hjemme, puttet øreproppene i ørene , hørte litt på NRJ og vandret fornøyd avgårde til jobb i ett fint november vær. Da jeg kom til den siste oppoverbakken som skulle lede meg frem til jobben kjente jeg at alt bare låste seg, hele ryggen og ned til hoftene. Jeg kunne ikke røre på meg lengre! Det var så vondt! Jeg kunne ikke fortsette å gå, for hvis jeg prøvde å fortsette å gå fikk jeg smerter i hele ryggen som følte som ett lynnedslag! Så da sto jeg der da, sto der mitt i veien å så på folk som skyndte seg forbi meg , folk som løp for å rekke bussen. Folk som stirret på meg, men ingen som spurte meg om jeg trengte hjelp.

De stirret vell på meg siden jeg bare sto der mitt i veien som en tulling, jeg sto der å lagde rare grimaser siden jeg hadde så mye smerter , men de som så meg og bare gikk rett forbi meg trodde vell at jeg bare var en eller annen en tulling som sto i veien å prøvde å trykke ut en bæsj! For det var nettopp de grimasene jeg lagde.

Jeg følte meg hjelpesløs og alene, jeg så alle bussene kjøre forbi meg, jeg så alle de unge og de gamle gå forbi meg. Det var da jeg tenkte, at det her er kanskje en liten straff for at jeg ikke liker å gi opp buss sete for de eldre da jeg tar bussen, at jeg tenker negativt om de som ikke liker å gå så mye som det jeg gjør. Kanskje de har en grunn til det ! Kanskje de er litt syke eller har andre plager. Det var da jeg sto der at jeg kunne forstå  smerten og fortvilelsen til de som har kroniske plager eller smerter, for de som ikke kan mestere alt det de har lyst til , det var nå jeg skjønte at de kanskje ikke bare er late folk, kanskje de er syke.

Jeg kom meg frem til jobb til slutt 

Å etter noen timers jobb med jobb var det bare å gå hjem igjen, i smerte. Nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg , det gjør vondt å stå, det gjør vondt å sitte og ligge. Det gjør til å med vondt å løfte på en finger. Kl er: 04:30 på natten nå som jeg skriver dette innlegget, jeg får vel kanskje bare gå til legen i dag å se på at han hører på det jeg har å fortelle meg, å han skal si til meg med ett smil at jeg bare må hvile…  men det gjør vondt også ..

Håper dere har en bedre og mindre smertefull dag enn det jeg har! Å til dere med smerter! Jeg føler med dere.

– fra en gammel dame som egentlig ikke er så gammel.